Kongo
 Kongo
vil vi som menighet være med å støtte helsearbeide med 5000 kr i år 2003.
Litt om landet
Den demokratiske republikken Kongo ligger midt i Afrika. Landet
er enormt. Det er faktisk det tredje største landet i denne verdensdelen etter
Algerie og Sudan, og naturligvis større enn Norge. Hvis du legger Norge oppå
Kongo, er det rom for sju "Norger".
Videre er det også betraktelig flere innbyggere der; I Kongo bor det nemlig
bortimot 47 millioner mennesker. De fire millionene i Norge virker ikke særlig
mange i forhold! Nesten halvparten (47%) av befolkningen er under 15 år, så
dersom du en gang reiser til Kongo, vil du nok få inntrykk av at det er veldig
mange barn og unge der.
I Kongo er det utrolig mange forskjellige folkegrupper som alle har sine egne
språk. Til sammen er det over 400 språk og dialekter! For å kunne snakke med
folk fra andre folkegrupper er det mange som kan flere språk. Men en kan også
bruke fellesspråkene lingala, tshiluba, kikongo og swahili. Der de norske
baptistene driver misjon, i Nord-Kongo, er lingala det mest vanlige. Hvis du vil
si "god dag" på lingala, så heter det "mbote" (uttales "mbåte").
Det offisielle språket i Kongo er fransk. Grunnen er at Kongo tidligere ble
kolonisert og styrt av det lille fransktalende landet Belgia.
Vår misjon
Av norske kirkesamfunn er det først og fremst pinsevennene og
baptistene som har drevet misjon i Kongo. Pinsevennene har holdt til i Øst-Kongo,
mens baptistene har virket i nord. Både pinsevennene og baptistene begynte å
drive misjon rundt 1920-tallet. I tillegg til den norske misjonen i Kongo er det
selvsagt kristne fra mange andre land som har misjonert i Kongo. Alt
misjonsarbeidet har ført til at 9 av 10 kongolesere kaller seg kristne i dag.
Gjennom evangelisering startet de norske baptistmisjonærene det som i dag heter
CBCN. Det står for Communauté Baptiste du Congo Nord og betyr "baptistsamfunnet
i Nord-Kongo". Og i dag er CBCN faktisk mye større enn baptistsamfunnet i Norge.
Mens Det Norske Baptistsamfunn (DNB) teller litt over 5.000 døpte medlemmer, har
baptistsamfunnet i Nord-Kongo ca. 23.000.
CBCN
ca. 23.000 døpte medlemmer
350 menigheter
46 pastorer - 250 evangelister
DNB
5.000 døpte medlemmer
65 menigheter
104 pastorer/predikanter
I tillegg til å evangelisere og bygge kirker har de norske baptistmisjonærene
startet skoler og helsevesen. Etter hvert har kongoleserne blitt opplært som
lærere, sykepleiere og pastorer, og de har gradvis tatt over mye av arbeidet. I
dag driver CBCN ett sykehus og 9 poliklinikker - en poliklinikk er et sted hvor
man behandler syke uten at de er innlagt. Dessuten har CBCN administrativt
ansvar for 96 skoler - med 23.000 elever og 800 lærere. I Bondo (ta en titt en
titt på kartet nedenfor) driver CBCN også en skole som utdanner pastorer og
evangelister. I tillegg driver kirken en jordbruksskole i Likati, et
optikerverksted i Bondo og et kraftverk i Monga.
Etter krigen er mye blitt ødelagt, og det trengs derfor ekstra hjelp fra Norge.
Etter hvert som kongoleserne selv har tatt over det meste av arbeidet, har de
også tatt over mer av styringen. Misjonærene bestemmer ikke lenger, men gir råd
og hjelper til med å skaffe penger.
En gudstjeneste i Bondokirka
ligner ganske mye på en vanlig gudstjeneste søndag klokka 11 her
i Norge med tale, sanger og bønn. Men det er en del ting som er forskjellig.
For det første bruker de trommer i stedet for kirkeklokker. Tromma er en enorm
uthula trestamme som de slår på med en kølle laget av naturgummi. Trommeslagene
kan høres flere kilometer unna. Trommeslagene kommer tre ganger. De som bor
lengst unna, begynner å gå ved de første slagene. De som bor litt nærmere, går
ved de andre slagene. Den tredje gangen er rett før gudstjenesten starter. Siden
mange ikke har klokke, er trommene viktige for at folk skal vite når
gudstjenesten starter.
Når kongoleserne kommer til gudstjenesten, kommer de i store flokker, kledd i
sine fineste klær. Noen har fargerike drakter som er en fryd for øyet, men mange
har ikke annet å gå med enn filler. Ingen blir hindret i å komme inn i kirka av
den grunn. I Ndako na Njambe, Guds hus, er alle velkommen. Barna følger mor og
far til kirka, og de er flinke til å sitte stille.
Inne i Bondokirka, som har plass til tusen mennesker, sitter mennene på venstre
side og kvinnene og barna på høyre side. Gudstjenesten varer i hele 3 timer og
er preget av mye glede. Det er særlig tydelig når et av korene er oppe og synger,
eller når hele salen er med og synger sanger som nesten aldri tar slutt. Da er
det flott å være på gudstjeneste, for mange kongolesere har gode stemmer og
synger veldig fint og rytmisk.
Fra "kvinnesiden" i Bondo-kirka under en gudstjeneste
Kollekten tar ofte lang tid. Kollektkorgene står på et bord framme i kirka, og
alle som vil gi noe, kommer dansende glade fram. Mennene og kvinnene danser hver
for seg, og det er konkurranse mellom menn og kvinner om hvem som har gitt mest.
(Som regel vinner kvinnene.) Hvis de ikke har penger til å gi til kollekten, kan
de i stedet gi et fat med ris, tomater eller peanøtter eller lignende.
Tomme benker i kirka er ukjent for kongoleserne. Der er kirkene fylt til
trengsel. Ofte tar kvinnene med en egen skammel så de er sikret sitteplass. Noen
ganger må de sitte utenfor fordi det er helt fullt inne i kirka.
Støtt vår misjon i Kongo!
-
Postgiro: 0813.5716279
-
Bankgiro: 6504.05.01244
|
